Eksamen…

Pust, slapp av!

Om halvannen time er det klart for eksamen. Hjemmeeksamen i sykepleie. Jeg sitter å prøver bare å fokusere på å puste. Ikke la nervene ta over. Nå vil jeg mest bare få oppgaven og få startet, slik at jeg etterhvert kan bli ferdig. Min største frykt er at konsetrasjonene og tankene generelt kommer til å være helt andre steder, men overbeviser meg selv om at det eneste jeg kan gjøre er å gjøre mitt beste.

Det må være nok. Jeg trenger ikke være perfekt. – skulle bare ønske jeg virkelig trodde på det helt og holdent. Fokus!

Det er denne 3 dagers eksamen, også er det den store skoleeksamen om en ukestid, også er jeg ferdig med 2. året. Den setningen trodde jeg jeg aldri jeg ville sagt for tre år siden (eller for et årsiden for den saksskyld). Jeg er snart ferdig med 2/3 av utdanningen mot å bli en sykepleier. Trass tøffe år, selv om det har vært dype nedturer har jeg kjempet meg videre. Holdt ut time for time som nå har blitt mange år. Og når jeg klarer se tilbake på alt jeg har klart, er egentlig ikke eksamen verdens undergang. Problemet ligger mer i min egen evne til å krisemaksimere disse konkrete målbare resultatene – det får frem konkurranseinstinktet, og ønske om perfekt. Utfordringen er da å sette dette litt til side. Tenke på det store bilde. Hva er det værste som kan skje? – jeg stryker, men da kan jeg ta det oppigjen neste år. Ingen krise, ingen livsaltrende situasjon.

Så, jeg trekker pusten dypt, senker skuldrene og er så klar jeg kan bli til å ta fatt på denne oppgaveskrivningen, og et dypdyk ned i faglitteraturen og bøkene.

–

 

familie

Vi blir alle født inn i denne verden, som forsvarsløse små mennesker. Vi er avhengige av at andre skal gjøre alt for oss. Og ikke minst er vi veldig avhengig i at menneskene rundt oss lytter til oss, og gir oss omsorg, .

Det er der foreldre kommer inn i bildet. Foreldrene mine skulle ta vare på meg når jeg var liten. Vise meg veien fremover i barndomstiden, og videre mot voksenlivet. Jeg tviler ikke på at de var, og fortsatt er glade i meg. Men det er noe fra min barnsom som skurrer, uten at jeg helt klarer sette ord på det. Det er som det ligger rett på tungespissen, men klarer ikke helt formulerer det jeg vil frem til.Det har liksom alltid vært omsorg med en twist. Og da spesielt fokus på prestasjoner..

Nå er det ikke slik at jeg går etter hele barndommen i sømmene for å se om mine foreldre gjorde en god jodd. Det er jeg sikkert på at de gjorde. Eller de gjorde en så god jobb som du kunne. Men når jeg som nesten 3 åring synes det er helt naturlig å ta ansvar for familien da er det liksom noe som ikke helt stemmer. Likevell kan det godt være min personlighet som alltid har vært sånn. Hvem vet.

Det er mange som vokser opp i uhyggelige hjem. Og jeg har vært heldig og hatt en normal barndom (sånn sett). Med en famlie som fungerte, helt til den ikke fungerte lenger. Familien min startet gå fra hverandre (ikke bokstavelig) når jeg ble syk. Og naturlig nok føler jeg skyldfølelse for dette. Spesielt for min lille bror, som ble litt utenforsatt. Heldigvis har vi, gjennom flere år nå, jobbet mot en mer samlet familie igjen. Noe vi har klart til en viss grad.

Det frustrerende for meg, er at de nekter innse min psykdom. Mine problemer og grunnen til disse. Så på den siden har vi ikke kommet så veldig mye lenger, og kanskje er det ikke meningen vi skal det heller. Nå merker jeg mest at jeg i en alder av snart 24 har flyttet hjemmefra. Det er ikke tid for å gå tilbake og late som jeg er 15 årigjen for å rette opp alle skader som skjedde da. Men det er litt slik det er blitt. Min mor blir bekymret og ringer oftere – med påskudd av ymse skalg. Samtalene blir lange, om ingenting.

Fokuset frem deres side ligger fortsatt på idrett og skole prestasjoner, noe jeg prøver komme meg bortfra. Da blir det litt kræsj.

Familie er et nødvendig onde, men det er også utrolig godt.Det er bare veldig komplisert. Det er nært – for meg, slik det er nå – blir det nor nært på feil måte. Men uansett hva jeg sier virker det ikke til å nå frem til dem. Så da har jeg lært meg å posjonere dem litt. Passe posjoner som jeg kan takle, slik at møtene og samtalene blir positive, og ikke negative. Det funkter. Vi er en fanilie. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne fått støtte fra den kanten, men har innfunnet meg med at det ikke er noe å regne med. Så da må jeg bare finner andre støttespillere som kan hjelpe meg på veien videre.

Nå nå jeg om få dager går eksamen i møte guer jeg meg for å snakke med dem. For jeg vet hvordan resultatet av disse samtalene blir. Stort sett ender det med at jeg blir frustrert. Men kanskje har jeg forandret med nok. Kanskje har jeg kommet meg såpass videre at jeg klarer gjennomskue dem, og heve meg over. Håper det. Det er godt å ha kommet videre, men det er når jeg står i situasjonene at det blir virkelig tydglig hvordan fremgangn faktisk har vørt..

NEI!

Når NEI ikke har noen betydning.

Gjør det utrolig vondt!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre.

Det er vondt!

Følelser..

Pang. Det treffer som en slegge i mellomgulvet.
Følelsene, alle følelsene som har vært presset ned langt vekk i bevistheten.
Så langt bak, og nedgravet under alt annet.
Alle følelsene som bygger seg opp, legger seg oppå hverandre og lager er spindelvevlignende nett.
Et nett som spinner seg inn i alle hjernes funksjoner, fester seg til nervebanene og blir transportert utover hele kroppen.
Når det tilslutt blir så stort at det ikke er mulig å undertrkke lenger overtar det hele kroppen, og tankene.

Jeg prøver løpe fra meg selv. Løpe i stykker spindelvevet av følelser som ligger der. Men plutserlig henter det meg igjen. Som om jeg plutserlig møter veggen. Løper rett i den usynlige veggen av alle mine følelser – og det slår pusten ut av meg. Bokstaveligtalt. Kveler meg fra innsiden. Jeg mister kontoll over meg selv.
Jeg prøver løpe fortere, men nå er jeg hentet inn. Mine indre tanker og følelser kan jeg ikke rømme fra, men jeg prøver likvell. Noen ganger går det, for en stund.

I dag spurte selvsagt min psykiater hvorfor jeg måtte flykte fra følelsene. Og hva som skulle til for at jeg skulle klare stå i det..

Joda, jeg begynner å bli vant med “må du det da?” spørsmålene. Men denne gangen begynte jeg å tenke litt videre. Istedet for å avfeie det hele med “Ja, det må jeg”..
Så mine, få små, fornuftige hjerneceller startet snurre. Hvofor er følelser så skremmende? Hvorfor må jeg undertrykke alle negative følelser (sinne, redsel, skam, avskt, forakt, tristhet) hele tiden – helt til de blir så overveldende og uvoersiktlige at jeg ikke har sjans til å sjeldene hva som er hva. Helt til det blir et stort mørkt nett som tvinner seg rundt meg, og fanger meg.

Skam er vanskelig å takle, og noe jeg ikke klarer håndtere. Det er skamfult å ha skam. Det er tøft å snakke om, og det er vanskelig å innrømme selv ovenfor meg selv. Men sinne er skummelt. Jeg vil ikke være sint. Jeg kan ikke være sint. Er jeg sint, eller tillater å være sint mister jeg kontrollen. Jeg er redd for å såre noen, skade noen. Sinnet er en så voldsom følelse. Den kan ta over hele meg, og det er bedre å rette sinnet innover mot meg selv, enn å rette det mot andre. (selv når det er berettiget).
Redsel er også skremmende, for da føler jeg meg sårbar. Avsky og forakt er noe jeg konsekvent tenker om meg selv, og klarer ikke vise utad. For hvis jeg viser det – er jeg overbevist om at alle andre også kommer til å forakte meg.
Tristhet er på en måte lettere. Det er akseptert å være trist. Hvis det er ne grunn for det. Men jeg liker ikke være trist, så jeg gjemmer også denne følelser sammen med de andre. For å skåne meg selv, og andre.

Så, mye av følelsesreguleringen min foregår på autopilot. Jeg er godt kjent med hvordan jeg skal gjemme bort følelsene. Og hvergang de dukker opp er de så voldsomme at de skremmer livskiten ut av meg. Derfor blir den minste lille antydning skremmende. Og forløpig – de siste 10 årene har jeg taklet følelser på heller destruktive måter. Selvskading, for å få tankene på noe annet, misbruke maten på alle måter for å numme bort følelsene. Men i lengde løser det ikke problemet – det bare fortrenger følelsene for en stund. Bare for at det skal overmanne meg på et senere tidspunkt.

Så jeg må jo ikke. Det er bare trygt. Å flykte fra følelsene er kjent, jeg kan det. Og gjennom alle årene har det blitt mye. Overveldende. Og jeg er redd, redd for at om jeg starter nøste opp i spindelvevet kommer jeg til å gå helt av hengslende. De gangene jeg har løst litt opp i det, har det blitt litt mye, litt fort. Problemet er bare nå at hovedspindelvevet er så stort at det skal så lite til for at det  spinner helt ut av kontroll.

Jeg må ikke, og jeg vil prøve gjøre det anderledes. Det krever bare mot og styrke, og jeg vet ikke om jeg har nok (men det vet jeg vell egentlig ikke før jeg har prøvd?!). Jeg tror ikke jeg klarer det alene, men jeg har en psykiater som tør. Da gjenstår det bare for meg å tørre dele. Kanskje når det er to mot følelsesspindelvevet kan det nøstes opp i engang for alle.. Hvofor skal følelser være så himmla vanskelig?!

Lære et nytt språk

Stort sett ønsker jeg å kunne stoppe verden, slik at jeg kan hoppe av. Jeg føler at livetskarausel spinner for fort, og jeg klarer ikke henge med. Jeg trenger en pause. Men nå skjønner jeg at jeg egentlig hoppet delevis av for en stund siden. Jeg meldte meg litt ut. På mine egne destruktive og tydelige måter fortalte jeg omverden at jeg hadde det ikke bra, ingenting var bra i min tilværelse, og at jeg var i sterkt behov for en pauseknapp.

En pauseknapp fikk jeg egentlig ikke. Og i starten var alle forsøk på hjelpe meg tilbake inn i karusellen heller forværrende. Istede for å hjelpe meg med å få litt mer ballanse, og støtte meg i de værste svingene endte det med at jeg hoppet av. Trakk meg tilbake, trak meg vekk fra mennesker. Men viste stadig like tydlig med mine handlinger at jeg trengte og ønsket (på en måte) hjelp.

Av en eller annen grunn har selv utdannede personer innenfor psykologi og psykiatri vansker med å forstå andre srpåk enn det rent konkrete ordlige språket. De skjønner ord, og er sikkert rasende flinke i latinsk.. Men kroppensspråk er vanskeligere.
Men hva gjør man da, når ordene ikke strekker til. Når språket ikke er dekkende, eller fullstendig nok. ELler hjernen rett og slett ikke hver hva som har skjedd, så den kan ikke fortelle. Men kroppen husker – og prøver fortelle omverden om den urettferdigheten. Når kroppen prøver å fortelle det hjernen ikke kan.

År etter år. gjennom utallelige timer med frustrasjon, og enda flere timer hvor jeg bare har telt sekunder for å komme gjennom dagen. Jeg har noen ganger prøvd å huske, andre ganger blitt tvunget gjennom flashbacks. Og mye har jeg etterhvert fått satt ord på. I starten hadde jeg ikke mulighet for å forklare det. I hovedsak var det på grunn av skam. Skam for hendelser. Men mest skam over meg selv som person. Da er det vanskelig åpne seg. Heldigvis lærte jeg, og lærer fortsatt.
Jeg ble møtt med forståelse og en oversettelse til min kropps ordløse språk. Gradevis har jeg fortstått hva kroppen prøver å si, både til meg selv, men også hva jeg har prøvd å formidle til andre. Og nå, når jeg ser det tydlig, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke gjennomskuet dette før.

Selv om det er mye jeg ikke vil, eller klarer, vedkjenne meg er det nå fremme i bevistheten. Utfordringen er å klare forholde meg til det. Sortere, sette merkelapper, legge ned i riktige skuffer og arkivere det i fortiden min. La kroppen slippe å snakke for meg, og lære meg emosjonenes språk. Ingen har sagt at det skal være enkelt. Men for første gang tror jeg faktisk at det er mulig. Ikke i morgen – men etter hvert.

Stopp verden, jeg vil være med!